Eivind Trædal er redd for høyde, dyp og edderkopper. Men han erter gladelig på seg halve Norge med moralprekner.
Landsmøte i Natur og ungdom, midten av 00-tallet: Valgkomiteen har innstilt færre menn enn kvinner til sentralstyret.
«Det er viktig at også menn blir representert», sier en gutt spakt.
Kvinne etter kvinne går opp på talerstolen og argumenterer for at de best kvalifiserte blir valgt.
I salen sitter Eivind Trædal, nikker og tenker: Nei, det er ikke så farlig. Damene er flinke.
Siden har han støttet kjæresten Marie Amelie som skulle kastes ut av Norge, Lan Marie Berg når hun hetses i kampen for et bilfritt Oslo, og gått opp på Facebook-talerstolen og ropt ut støtte for studenter sextrakassert av en universitetsprofessor.
«Post-Trædal og co. sitter norske kvinner uten rett til selv å definere oss som kvinner». Bloggeren som skriver dette er ikke mest sint på Nils Rune Langeland, som tross rollen som professor, har forsøkt sjekke opp unge studenter med grove meldinger. Bloggeren er sint på Trædal, som, via sin 5.000 følgere store Facebook-profil gjør riksdebatt og -kunnskap av saken. Er det så provoserende å bli fortalt hvem man er?
Jeg vil teste det på Trædal selv, og drar hjem til ham. Verken hans eller forloveden Lan Marie Bergs navn står på klokketårnet. Etter hetsende brev har Oslo rådhus’ sikkerhetsfolk bedt de om å være forlikte. Men jeg kan si at det er ti minutters sykkeltur fra Oslo sentrum, og at det er sykkelstier nesten helt til døra.
Trædal heller opp store krus med espressosterk kaffe og holder en halv times foredrag om petroleumsstaten Norge og hva vi kan leve av etter oljen. Elektrisk skipsfart. Forske på bærekraftig kraft og industri med samme ambisjon som vi gikk inn i oljeutvinningen på syttitallet. Han referer podkasten sin «Vi koker kloden» - den med timelange tettpakkede monologer og dialoger over samme lest.
– Jeg var et kolikkbarn. Men så snart jeg var ferdig med det begynte jeg å snakke. Så foreldrene mine hadde sitt å slite med.
Etter en lengre diskusjon med Eivind (17) sier far Lasse Trædal oppgitt, «Nå kverulerer du bare.» Moren kommenterer: «Men Lasse. Det er du som har lært ham det».
– Jeg har vel lært at det er et tegn på respekt når noen vil diskutere med deg. Man tar folk på alvor og utfordrer dem. Men andre har andre erfaringer. «Hvorfor angriper du meg?» kan de si hvis man vil diskutere. Jeg har vokst opp i et hjem med frisk diskusjon. Men det var vel jeg som satte mye av det i gang.
– Fryktløs for autoriteter og den mest kunnskapsrike og beleste eleven jeg har hatt, forteller en lærer av Trædal. Trædal har sine meningers mot, er tydelig og kompromissløs på posisjoner og standpunkter være seg ved siden av Marie Amelie, ved siden av Lan Marie Berg eller studenter som får grove meldinger fra professor Langeland. Men havdyp, høyder og edderkopper er han livredd. Er det et paradoks?
– Nei, det er rasjonelt. Det er grunner for å frykte høyde og havdyp, og store edderkopper, som jeg heller ikke liker. Men jeg har ekstrem høydeskrekk, eller kanskje ikke ekstrem, jeg gikk jo ned Besseggen. Holdt på å daue. Men jeg sto jo oppå der. Men jeg har veldig lite sosial angst. Det er en fordel.
– Er du selvsikker fordi du har lest mye og kan mye?
Siden Natur og ungdoms sterke kvinner nektet Trædal å innvotere gutter til sentralstyret, har han talt kvinnenes sak. Foto: Dagsavisen
– Krangel er nesten en større kilde til kunnskap enn lesing. Jeg lærer hvilke motforestillinger de andre har, og blir ikke vippet av pinnen. Jeg har brukt veldig mye av livet til å diskutere, og har aldri følt noe stort behov for å sensurere meg selv. Men det er kanskje lettere å være «modig» når man er en hvit, norsk mann. Den største kilden til selvtillit er nok følelsen av at det går bra. At det ikke står noe på spill. Men jeg hater når folk skal trolle og være djevelens advokat, og bare vil kverulere. De som diskuterer i vond tro for å lage baluba. Nei, det gjør jeg aldri.
Moralist
Trædal definerer seg selv støtt. Som moralist, for eksempel: – Moralismen kom inn i blodet, forteller Trædal, om det han vokste opp i.
–I bånn ligger ideen om at man har ansvar for det man gjør. De er ekte moralske dilemmaer. Men vi knytter det ofte til overfladiske ting som forbruk og vaner. Jeg var et fryktelig moralistisk barn.
Hjemmet hadde han kun NRK på TV, bøker i hylla, og null brus eller godteri utenom lørdag. Godtesyke Eivind (10) spiser vaniljesukker som snop, men følte at det var riktig at det var sånn. Når familien en helg drar på «martna» oppe i fylket, ser han en mer harry kultur. Men han kan ikke ordet «harry» og prøver å forklare for kompisen når han kommer hjem: «Det var litt rart…, dumt…»
– Jeg hadde åpenbart fått en snusfornuftig middelklassesmak inn med morsmelka, men hadde ikke noe språk for det. Det var sånn smaksmoralisme. Jeg håper og tror jeg har klart å riste det av meg med åra.
Ikke lenge senere leser unge Eivind Aftenposten om «videospillere som den nye barnevakten». Så kommer faren hjem med nettopp en moviebox og filmen «Pinocchio», og gjør seg klar for å gå ut med mor.
«Nå rakner hele greia», tenker Eivind fortvilet og begynner å gråte. Han sier til faren: «Du kan ikke la video være barnevakt for meg!»
– Som barn er man jo ekstra sensitiv på hva som er rett og galt, ordentlig og feil. Det er ikke medfødt, men lært. Jeg vokste opp med en protestantisk holdning av måtehold og klare grenser. Miljøhensyn og en litt elitistisk middelklassekultur. Men du ser at jeg ikke følger det helt opp.
Trædal nikker til en gedigen flatskjerm på veggen.
– Vi skulle være slike som ikke hadde TV, og heller leste bøker og gikk på teater. Men vi satt annenhver kveld og så på HBO- og Netflix-serier på en liten iPad. «Hvem er det vi lurer?» spurte vi. Jeg tok litt av feriepengene og kjøpte TV.
Klasseforstanderen forteller om første skoledag for 1. klasse på Tvedestrand Videregående. Det læreren husker best fra 19. august 2002 er Trædal som «ikke er redd for å henvende seg til kateteret. Han har ingen frykt for å ta ordet og har ingen autoritetsskrekk».
- Belest og orientert
Læreren oppmuntrer gutten til å skrive essays, og tenker at eleven ligger på et annet plan enn de andre elevene. Ikke på sine 38 år som lærer har mannen opplevd en så kunnskapsrik og talentfull elev. «Belest og orientert, med klare meninger og synspunkter, i livet og politisk.» Læreren synes ikke at Trædal er bare enkel, og ikke «en beskjeden mann», men «har sine meningers mot, har tro på seg selv og er et veldig ærlig menneske og giftig debattant». Stundom opplever læreren ham som arrogant. Oppfattet Trædal seg sånn selv?
– Man er ikke er helt tilregnelig før man er minst 26, så jeg gir mitt yngre meg litt slack. Jeg likte å krangle og vinne i debatter. Læreren prøvde å ansvarliggjøre meg og tok meg inn til en prat. Han forklarte at han mente at jeg fikk til skolearbeidet, men at jeg måtte ta litt ansvar i klassen. Jeg ble sur. Begynte å gråte og opplevde dette som urettferdig. Jeg innså ikke da at han hadde rett, men i ettertid…, spørs hvor mange år det tok for å synke inn.
Trædal hermer seg selv som forsmådd skolelys, som hopper på stolen og sier «Hvorfor skal du spørre de andre. Nå har jeg holdt opp hånden lenge…»
– Lan har fortalt at hun også var sånn.
Kjæresten Lan Marie Berg er miljøbyråd i Oslo. Trædal selv ansatt som kommunikasjonsrådgiver i partiet. Han er innstilt som Aust-Agders førstekandidat til stortingsvalget for Miljøpartiet De Grønne.
– Da du støttet eksen din, Marie Amelie, kom du på forsiden av avisene. Noe lignende skjedde nå som du kjørte saken for kvinnene som var utsatt for sexhets. Hvordan kan du gjøre miljøsaken til en klikkvinner?
– Vår viktigste jobb er å omgjøre avanserte vitenskapelige funn til praktisk politikk og forståelige motsetninger. Miljøvern blir sjelden personsak. Det må personsaker til for klikk.
- Hardere fronter
«Hva skjedde med Oslo-gleden» spurte Fabian Stang i et debattinnlegg om MDG og Aps «krig mot bilistene». Men Lan Marie Berg smiler jo hele tida. Trædal har en karriere som komiker. Er Oslo-gleden borte?
– Det har kanskje blitt hardere fronter. MDG i Oslo kan ha bidratt til polarisering på nasjonalt nivå, som mellom by og bygd. Men vi får til mye som folk blir glade av. Kollektivsatsing, bilfritt sentrum, sykkelveier og elbil-støtte. Men å være miljøverner betyr også å målbære kjipe nyheter. MDG prøver en blanding mellom å advare, men si det med et smil. Ingen krever av en innvandringskritiker at han skal være blid. Hvis det er dårlig for politikken å være sint og sur, ville Frp hatt null stemmer, sier han.
Tilbake til nittitallet. NRK sender «Lille Lørdag». Trædal elsker «Lille Lørdag». Ironien som han har lært av foreldrene slår ut i full blomst. Han tar den med seg til Natur og Ungdom-leire, der de driver med revy, teatersport og lignende. Foreldrene opplever at humoren som han har med seg hjemmefra eskalerer. «Æsj, nå har vi lært ham for mye ironi.» Det fortsetter i russetiden med satirisk russeavis og mer revy. Han finansierer studietiden med å skrive humor for NRK, står på scenen for første gang som komiker i 2010. Vil han bruke humor for å rette opp miljøsakens rykte som «humørløst»?
– Humor er et verdenssyn for meg. Alle som har drevet litt med politikk vet at det ikke finnes voksne noen sted. Det er kaotisk, personavhengig og mindre planmessig. Er det «tragisk eller morsomt»? Jeg velger det siste. Da jeg var inne som rådgiver på Stortinget under asylforliket, ble oppfatningen min bekreftet. Det var fullt kaos, og uklart hvem som bestemte. Men jo. Jeg liker å tulle. Lan liker skrekkfilm.
Lan-Lan-Lanland
Lan, Lan, Lan. Fra talerstoler og stand up-scener ironiserer Trædal selv over at han er «han som er sammen med hun profilerte dama». Trædal tror gjerne det kan ha å gjøre med de mange og sterke kvinnene i Natur og Ungdom.
– Kvinner har vært ledere i miljøene jeg var i. Men menn skravler mer, da. Vi prøver å gjøre noe med det. Ordstyreren sitter med stoppeklokker på landsmøter og prøver å flytte kvinner opp på talelister og slik.
– Etter Langeland-saken har kvinner uttalt frustrasjon over at du taler på vegne av «kvinnene».
– Det kan slå feil vei ut. Men det er en kul utvikling at man nå ser masse unge damer som debattanter. Stadig flere kvinner gjør det. Det var mer naturlig for menn å innta den rollen. For meg har det i alle fall vært det. Men av og til ler jeg litt av hvor mye selvtillit det egentlig krever. Når jeg skriver et innlegg på Facebook går jeg liksom opp på en talerstol foran masse folk og sier med høy røst «Hør på hva jeg mener om denne saken». Mange som er mer selvbevisste, synes det er tryggere å dele bilder fra ferien.
– Trengte kvinnene som sto fram i Langelandssaken at du gikk på talerstolen for de?
– Nei, den saken var allerede i gang ved at Eline Lund Fjæren delte bildene. Men jeg tror jeg bidro til å fyre opp under kommentarene som kom fra menn om saken. Jeg tror de var mer komfortable med å angripe meg enn kvinnene som sto fram, forståelig nok. Mannssjåvinisme er et manneproblem, så det er naturlig at vi diskuterer det. Men det symptomatiske er at når Manifest skriver sin ni mil lange artikkel om Langelandsaken, så oppsummerer den hva Trædal, Jon Hustad og Kjetil Rolness mente og sa. Som om en debatt ikke blir legitim før man har fått menns meninger om den. Det er komisk.
– Sosiale medier kan undergrave de etablerte mediene og vår kollektive oppfatting av hva som er sanne versjoner av virkeligheten.
Les også: Hulda vil revolusjonere eldreomsorgen
- Kan gjøre mest i byene
Paneldebatt hos Fritt Ord, februar 2017: Tema er Trump, medier vs. sosiale medier, nyheter vs. falske nyheter. Trædal innrømmer at MGD, som Frp, bruker sosiale medier mye for å formidle sine nyheter, men advarer også mot å omgå de redigerte mediene.
– Undergravde du de etablerte mediene i Langeland-saken?
– Det var en interessant case. Mediene plukket det opp selv, så det gikk litt begge veier. Når media er så fattige på ressurser som nå, så tenker jeg at sosiale medier kan spille en viktig rolle. Jeg synes definitivt ikke det er ideelt at sosiale medier fyller det tomrommet.
– Du fikk kritikk for aktivitet som hadde vært i din tråd.
– Ja, jeg fikk litt kjeft på «Ukeslutt» for kommentarer som jeg ikke hadde redigert bort. Det var fair. Man må føle et redaktøransvar når man har så mange følgere. Man skal ikke dele ukritisk. Den debatten der er vi ikke ferdig med. Jeg leser nå at Facebook vil fjerne funksjonen hvor man kan redigere nyhetsartikler som man legger ut, og som har skapt mange fake news. Det er bra.
Berg kommer hjem med sykkelvesker. Hun har vært på handletur. Helst skulle hun kjøpt seg en elektrisk kassesykkel. Trædal skryter av veskene. Sadelvesker og greier, men sier til henne: «Jeg har sagt at jeg er stjerna av oss to». Berg ler. Har det travelt med å henge opp klesvasken og pakke sykkelveskene før de tar toget sørover. Til Åsgårdstrand stasjon og derfra sykle en drøy time til hytta til Bergs foreldre. De skal pakke for to uker, for alt fra badeferie til bryllupsfest. De forlovet seg i Barcelona 16. april i år. De tok toget hele veien. Så Trædal er ikke urolig for sykkelturen fra stasjonen. Selv om det ikke er lagt opp for sykling.
– Det er interessant hvordan miljøvernere før flyttet ut til plasser som Sandøya for å leve i pakt med naturen. Nå er mer av miljøkampen flyttet til byene. Her finnes mange av de største utfordringene. Her kan vi gjøre mest. Det er bærekraftig at mennesker bor tett på hverandre, for distribusjon, infrastruktur, samferdsel og så videre.
Trædal sier som mora si: At Natur og ungdom gjorde ham til miljøverner. Men ulikt mora, tror han at det også kan henge sammen med oppveksten på den bilfrie naturperlen Sandøya
«Den store øya som man ser i nordøst, når man kjører ut fra Kalvesund». Slik beskriver Ketil Bjørnstad Sandøya i «Verden som var min – syttitallet». Forfatteren og komponisten bosetter seg på øya i 1975 og er der ennå, når en ny familie parkerer på Hagefjordsbrygga på fastlandet og kommer over med M/S Søgne. Familien Trædal leier det gamle, flotte huset til «Bua» noen måneder, før de kjøper et stort hus med mye tomt en liten rusletur ned til Ingers bukter og andre badeplasser. Mor gir sønnene flytevester. «Hva skal man på Sandøya hvis man ikke kan lese bøker?» spør Ketil videre i «Verden som var (…)». Fire år gammel, lærer Eivind å lese på melkekartongene. Han fortsetter med Donald Duck, bøker, og sitter mye med nesen i en bok. Men ikke bare:
– Vi var mye ute, da. Hanna Marcussen er også fra Sandøya, og byråd i Oslo for oss. Og MDGS kommunestyrerepresentant i Tvedestrand er også fra Sandøya. Det er noe MGD-greier der.
– Det er et lite samfunn. Da jeg tok med Lan dit første gang, ble butikkdama litt fornærma over at jeg ikke introduserte henne.
Grendeskolen der har sju elever. Eivind er en av tre gutter på sin alder. Når kullet hans kommer til ungdomsskolen i Tvedestrand, blir «Sandøyajentene» den kuleste gjengen, som har de beste festene, og som alle guttene har lyst til å være med. Men hvem tror dere at «Sandøyajentene» legger sin beskyttende vinger over? Trædal, og de to sandøyakompisene. Jodda, allerede da blir han vant til å være i skyggen av sterke kvinner. Har vi ham nå?