Arne Lygre og eg har skrive. Mari Vatne Kjeldstadli har skapt teater og Teatret Vårt har produsert. Ole Foss har sett seg inn i prosjektet, har sett/høyrt/lukta/kjent/blitt våt, og skrive denne meldinga - kanskje ein av kritikkane eg har lese som i størst grad gir inntrykk av at verket er internalisert. Her tyter vêret og stykket ut i annakvar setning.
Dei som fer
Av Mette Karlsvik og Arne Lygre Regi: Mari Vatne Kjeldstadli Scenografi, kostyme og lysdesign: Agnethe Tellefsen Musikk: Ingvild Langgård Regiassistent: Rania Broud Med: Mari Strand Ferstad, Ingrid Myhre Løvik, Johanna Mørck, Kjersti Botn Sandal, og Tov Sletta. Pluss lokale korister. Sted og tid: Teatret Vårt, Plassen Publikum: 50
Sist oppdatert: 29 januar 2022 11:41
Johanna Mørck, Ingrid Myhre Løvik, Kjersti Botn Sandal og Mari Strand Ferstad med strålende spill i "Dei som fer". Foto: Teatret Vårt
Undertegnede har nesten aldri vært så usikker foran en teaterpremiere. Innendørs regnvarsel, ha på deg godt fottøy, vær beredt! Og spørsmålet var; hadde Teatret Vårt tatt seg vann over hodet allerede i inngangen av jubileumsåret med «Dei som fer»?
Svaret er; både ja og nei. Både fordi det riktignok er mye vann oppe, nede og på alle kanter, og verre skal det bli. Og fordi de likevel får fram et budskap på en tydelig og strålende (!) måte.
De tekniske og scenografiske (opp)løsningene fungerer veldig godt, og sjelden har vi følt oss så knuget og værmessig nedtrykt i en vanligvis tørr teatersal. Og nesten aldri før har vi fått en slik snikende, omsluttende, skummel og to-the-bone-effekt så kroppsnært på en forestilling. Lys, mørke og lyd. Grøss! Dimensjonaliteten er fysisk og i konstant enerverende forandring. Til det verre. Høres det ut som bra teater?
Det er det. Flerdimensjonalitet preger i høgeste grad også teksten og det gjennomgående svært bra spillet til de fire skuespillerne som bærer tilværelsens langtfra enkle elementer og hendelser på sine skuldre. Mari Strand Ferstad, Ingrid Myhre Løvik, Johanna Mørck og Kjersti Botn Sandal i begynnelsen, Tov Sletta mot slutten. Tøff eksistensialisme i ytterste konsekvens, på liv og død.
Etter en tung start med skapelsesberetning på beste norrønt vis, med historiens første «hen» og med innlagte sexscener, så fødes først det ene og så det andre, og plutselig har vi fått oss servert MOR. Møre og Romsdal. Ikke bare på den vakre måten, men med voldsomme elementer som etter hvert skal utgjøre basisen i historien. Fragmentarisk, springende og utfordrende. Men med finurlige og mytiske grep som fungerer, og en kan bli reint religiøs av den vakre korsangen som omsluttet skapelsesberetningen.
Men vi lander fort, brått og vått inn i en ny tilværelse, eller i flere illevarslende scenario, der de fire går vekslende inn og ut av roller som fortellere og aktører. Sømløst spill, og også sprangene mellom det lakonisk overflatiske og det desperat hysteriske griper oss der vi sitter på sidelinja og dupper med føttene i vann. Vi dupper altså ikke av. No chanse!
Jeg skal ikke foregripe noen ting eller kaste ut forklarende livbøyer til kommende publikummere, men du blir både forklart ting og advart på en mild måte det som kan prege forestillingen. Til og med at du bør dra på do først, så ikke sildringen fra den innvendige nedbøren ansporer deg for mye der du sitter.
Tekstene som er flettet sammen – skapt av Mette Karlsvik og Arne Lygre – går i en vond retning. Og med bakgrunn i de klimatiske forandringer vi alle er underlagt og som er reelle nok så fungerer «Dei som fer» nærmest som et apokalyptisk teaterstykke. Hele tida føler vi likevel at vi er i fylket, og jammen får vi ikke værvarsler fra Årø lufthavn også.
Heldigvis er det snev av håp i alt det dramatiske. Ikke nødvendigvis klart definert, og både stemninger og konkrete hendelser er pakket inn selv om det tidvis går aldeles til h……! Det er blitt et krevende stykke, og kanskje det ikke passer for alle? Vet ikke om du liker tanken på at vi alle kan rammes av ulykker, ekstremvær eller tilstander som berører alle? Og som gjør oss apatiske, kyniske eller panisk sjøltrøstende; «Det går nok bra!». Nei, alt går ikke bra.
Teatret Vårt klarer virkelig å skape krusninger og innovativt teater her, og det som kunne blitt et mageplask blir et vaskeekte drama for og om fylket, fra tidenes morgen og nesten til slutt. De fem skuespillerne som bærer fram tidsreisa, det mytiske, det dramatiske og det menneskelige fra innerst til ytterst mestrer å få fram noe vi aldri har sett maken til i Molde. I det vi kunne kalt Teatret Vått. Godt jubileumsår!